Om Stines Dyrehjelp:

Om meg:

Jeg heter Stine Arntsen og jeg har drevet med pass og omplassering av dyr siden 2009, i løpet av disse årene har jeg møtt mange dyr og mennesker, og jeg har hatt æren av å bli kjent med så utrolig mange forskjellige individer og personligheter, både tobente, firbente og fjærkledde.

Jeg elsker hvordan hvert eneste menneske og dyr er forskjellig, og derfor trenger vi alle forskjellige ting. Den største delen av jobben min består av å finne den riktige familien til det riktige dyret, kjemi er faktisk det viktigste av alt når man skal finne et nytt familiemedlem. Hos meg får man ikke komme inn å velge det dyret man synes har det mest appellerende utseendet, men man bruker tid på å finne det dyret som faktisk  passer  best inn i familien, og i de fleste tilfeller er det dyrene selv som får velge. Hvis man ender opp med "feil" dyr så er det, etter min erfaring, større sannsynlighet for at det nye familiemedlemmet kan by på mer jobb enn hygge, og da er sannsynligheten større for at man ender opp med å omplassere dyret.

Personlighetene må klaffe, kjemien må stemme og når det gjør det, da vet du at du har et nytt familiemedlem.

Jeg har dessverre sett svært mye stygt i løpet av disse årene, og det hender stadig vekk at jeg får lyst til å gi opp.
Det er mange tragiske tilfeller som kommer inn, og enkelte ganger kan man ikke hjelpe, og det er grusomt, men man kan heller ikke glemme alle de tilfellene der man kan gjøre en forskjell og der man kan redde dyret og sørge for at de får et godt liv videre. Den beste følelsen i verden er når et av dyrene får et nytt, godt hjem. Det er vondt når de reiser fordi jeg har blitt så knyttet til dem, men det er likevel så utrolig godt å vite at de nå skal få sin egen familie der de vil bli behandlet som høyt elskede familiemedlemmer.

De fastboende:

Det sier seg selv at jeg har noen dyr her som også er mine. De må jo presenteres de også!

Fenja:

Fenja er en nydelig liten whippet tispe på 11 år. Hun er maskotten til Stines Dyrehjelp.
De aller fleste som har vært hos meg har hilst på den lille vakthunden min. Hun er alltid klar for å ønske både tobente og firbente velkommen til oss! 

Fenja er vandt med alle dyr og hun går godt overens med alle typer dyr, selv om hun har utviklet en stor respekt for høner og voksende katter...

Athene

Lille Athene ble født her 09.05-2013.

Mange har møtt Athene gjennom de årene hun har vært her, men etter brannen 14 november 2017 så er det mye som har endret seg og nå kommer hun nok ikke til å hilse på så mange av de besøkende lenger da hun har fått en del skader både fysisk og psykisk etter dette, men hun er en like stor del av mitt liv og min gjeng uansett. Hun er i utgangspunktet en snill og herlig hund på de fleste områder og det er det som er det viktigste!

Vilja

Det nyeste tilskuddet ble født 10.09-17 og ankom litt over en uke før brannen og hun har utmerket seg på mange måter. Hun er ikke spesielt glad i fremmede, men så blir hun helt i fistel når hun ser kjentfolk og det høres ut som en blanding av tasmansk djevel og gremlin... Vilja er en meget spesiell karakter og jeg gleder meg til å følge henne videre!

De fallene stjernene...

En siste hilsen til gamle maskoter og hjelpere som har vært uvurderlige for meg, og de har også hatt en stor betydning for mange av de besøkende her. 

Albert

Albert var en storsjarmør og jeg hadde æren av å ha han som maskot i halvannet år.
Albert var spesiell, og han tok sin rolle som maskot svært alvorlig. Han gikk dessverre bort i august 2015. 
Han sjarmerte store og små og han var en sånn personlighet som aldri blir glemt.. Han hadde mye bagasje fra sitt tidligere liv, og det var de fysiske plagene som til slutt ble for store. Når han kom hit så var han overvektig, hadde ingen muskler, kronisk øyebetennelse og skader på ryggraden samt at han var kraftig angrepet av midd. Vi fikk aldri helt bukt med helseplagene hans, men han ble noe bedre og fikk derfor leve livets glade dager til det ikke gikk mer. Ryggen hans ble værre og den snille, gode kjempen min måtte gi tapt til slutt. Han satte store fotspor i hjertet til alle han møtte.

Du er dypt savnet, sov godt vennen min!<3

Major Skipper'n

Major Skipper'n var en nydelig gammel kanin med ufattelig stor personlighet. Han var maskot for Stines Dyrehjelp sine siste år og ble antakelig rundt 11 år gammel før han døde av slag. Han var ikke så begeistret for mennesker, han synes de var masete og litt ekle stort sett så han holdt seg til andre kaniner, og han elsket alle kaniner han møtte. Den siste tiden fant han og Albert trøst i hverandre og uten min viten så bestemte de seg for å flytte sammen... Jeg ble ganske overasket når jeg kom inn på rommet og Skipper'n var borte. Jeg lette overalt, før jeg til slutt fant han... Under øret til Albert. Der lå han å slappet av og ble fornærmet når jeg forstyrret han. Etter dette var de uadskillelige og de holdt sammen til det siste.

Lille Skipper'n min, du er dypt savnet! Sov godt.. <3

Ask

"Ask er broren til Athene og ble født her den 09.05-2013.
Han ble solgt, men dessverre ble det litt kluss hos den nye eieren og Ask kom dermed tilbake igjen 04.01-2015 og har bodd her siden. Han er en liten villbass og jeg har hendene fulle med å trene han opp for å si det mildt! Likevel har vi kommet veldig langt og han er nå en ganske harmonisk hund, selv om han har fryktelig mye energi og et enormt behov for oppmerksomhet. Ask har sjarmert de fleste i senk og han er både frekk og sta, så han passer vel godt inn her! "

Ask var en av de fire hjertebarna jeg mistet i den tragiske brannen 14.11-17. Han var en meget spesiell hund med en spesiell personlighet og han satte dype spor den tiden han fikk være her, han er uendelig dypt savnet.

Sov godt gull-gutten min!<3

Herman

"Herman er en liten hermelin gutt født i 2009 som flyttet hit i 2010. Jeg så et bilde av han på finn.no  og jeg klarte ikke å glemme han... Jeg kontaktet den hyggelige familien og Herman kom til meg. Siden dette har han glemt at han er en kanin... Herman er nemlig en hund!

Han har selvsagt tilgang på hele huset som frittgående kanin.. Han, Athene, Fenja og Ask er bestevenner og de holder stort sett sammen, men jeg tror Herman er flinkest til å tigge!"

Herman var en av de fire hjertebarna jeg mistet i den tragiske brannen 14.11-17. Han var en spesiell kanin og selv om han begynte å trekke på årene var han fortsatt sprek. Han møtte mange av de besøkende i porten, og han startet mange morsomme samtaler. Han er uandelig dypt savnet.

Sov godt gutten min!<3

Pernille

Pernille var en av de fire hjertebarna jeg mistet i den tragiske brannen 14.11-17.

Lille Pernille var mitt nyeste tilskudd. Endelig, etter flere år med leting, hadde jeg funnet en venn til Herman som han faktisk kunne bondes med! Jeg rakk ikke å bli så godt kjent med henne før hun ble revet bort, men hun var en herlig og morsom karakter som jeg virkelig gledet meg til å bli bedre kjent med. Hun krøp fort inn i hjertet mitt og det river meg i stykker at vi ikke fikk mer tid sammen... Lille frøken, jeg skulle ønske jeg rakk å bli bedre kjent med deg, men du blir ikke glemt.

Sov godt jenta mi!<3

Bruno

Bruno var en av de fire hjertebarna jeg mistet i den tragiske brannen 14.11-17.

Bruno var en sær, rar og snodig kanin, derfor hoppet han selvsagt rett inn i hjertet mitt. Han elsket kos, og få kunne bli så flate som han når han koste seg.. Han flyttet inn til meg og ble min fordi han hadde en del tanntrøbbel og det så ikke ut til at vi skulle få kontroll over problemet, men tanken på at han aldri skulle få et hjem rev i hjertet.. Så da fikk han et hjem hos meg i stedet. Hvor lenge jeg hadde fått beholde han uten brannen vet jeg ikke, men det ville aldri blitt nok tid uansett.. Du var en spesiell karakter lille venn...

Sov godt!<3 

Tuppene

Bakka Rakel og Bakka Rannveig; De to første hønene som kom hit, det er tuppene som gjorde at jeg fikk interessen opp for høns! De er bortskjemte, sta og rampete, men de er også lydige og høflige!
De møter folk ved porten, og følger dem til porten igjen når de skal gå. Dessuten kommer de spurtene om jeg roper "Bakkaaaaa"... Uansett hvor på tomta jeg er.
Er det mange som ser rart på meg når jeg skal ha tak i hønene? Ja, det er det!
Bakka Rakel døde dessverre sommeren 2013 og Bakka Rannveig takket for følget i 2016.

Lille Tulling er nok den de fleste husker best, både på grunn av navnet og på grunn av personligheten. Hun elsket kos og oppmerksomhet og hun var veldig pratsom, ropte man på henne, så svarte hun som regel alltid. Hun takket for følget vinteren 2018 og det ble tomt i hønsehuset for denne gang, så får tiden vise om det kommer flere høns senere en gang.

Det blir alt for langt å skrive om alle sammen, men hver og en satte dype spor og de er alle savnet.

Sov godt alle små <3

Noen av hønene. Bildet tatt 03.01-2015.